Foreløpig

 

Diverse lydopptak fra Nrk og Nasjonalbiblioteket

Linker til eksterne sider

På topp uheldige stedsnavn:

 

  • Tissvassklumptjønnin (7882,Lierne kommune)
  • Skrukkefylla (3539 Flå kommune)
  • Lortegrauten (3670 Notodden)
  • Suggetjønn (3800 Bø i Telemark)
  • Skrukkehølet (3275 Lardal kommune)
  • Faenshølet (3145 Tjøme kommune)
  • Sædingsdragdrenken (8920 Sømna)
  • Kyrkjebyrkjeland (5227 Bergen)
  • Svinliknubben (8283 Steigen kommune)
  • Trynedalen (3275 Lardal kommune)
  • Tullerud (Lierne kommune)
  • Fisebukta (Larvik)
  • Rompedalen (Kvinesdal)
  • Romperud (Rælingen)
  • Rompeskogen (Sandnes)
  • Homse (Hå)
  • Utro (Roan)

 

Starten på Bodø før og nå

 

Starten var egentlig på min egen facebookprofil, hvor jeg lastet opp noen flotte gamle bilder fra Bodø i et album som fikk navnet Bodø før. Da dette så ut til å falle i smak blandt mine fb- venner og jeg ikke kunne finne noen grupper fra Bodø med en del bilder, ja så var det jo bare å starte opp med en gruppe på fb. Da det var noen nye bilder også i min lille samling, så ga navnet seg selv, Bodø før og nå.

Bildet med byen og havna under her, ble det første bildet som ble lastet opp i mitt private album den 7. desember 2008 og ble i romjulen 2008, sammen med rundt 40 andre, overført til den nystartede gruppen.

Etter rundt tre mndr. og noen flere bilder i gruppa, var det ikke flere en rundt 50 medlemmer i gruppa, men da ble den "oppdaget" av England Brooks, som delte den på sin egen profil, og en uke senere var det ca. 1500 med.

Da var vi i gang. Og nå, i begynnelsen av 2015 er vi nesten 10.000

 

 

Brevet som gjorde Bodø til By

Forslag til Kiøbstad Anlæggelse i Nordlandene

 

Nordlandenes Produktion, formentlig af Fiskeriene, er for nærværende Tid meget betydelig, og under gunstigere Omstændigheder kan den vorde end betydeligere. Skulde det da ikke synes at være et (...) savn for denne Provinds, at den på sin lange og vidt utstrakte Kyst ei eier en Kiøbstad. Dette finder man dog paa et meget kortere Strøg hyppigt i Norges sydligere egne. Til ubergneligt Tab for denne Provinds og maaske for hele Landet have den Indbyggere gjennom Århundrende seet sig nødt til med ubeqvemme Fartøyer under en Langsom indenskiærs Fart at beseile fjærne Kiæbstæder. Tør den ikke haabe at blive engang Løst fra denne Tvang, og at det lenge forgiæves ytrede Ønske om nu inden dens egne Grændser anlagt Kiøbstad ikke for mig skal tilbakestødes?

1.at Nordlandenes aarlige Tab ved summen deraf

2.af de betydelige Fordele, der ved at erholde samme tør lønne sig

 

Og nok et Spørsmaal: Bør man giøre Begyndelse med dette Kiøbstads Anlæg, forinden det er blevet almindelig kundgjort i Riget, at dens riktelig skal anlægges, og hvor? Jeg ved ikke, om dette er skjedd med detunder forrige Regjerings udtædte Kongl. (...), at paa Hundholmen i Bodø fjerding i Saltens Fogderi skal dette Anlæg tage sin begyndelse, og hvor efter Grunden skal være udmaalt.

 

Ogsaa kan man vel ønske for saadan Kiøbstads virkelige Opkomst i fremtiden, at man ikke, som det skjedde ved Tromsøe, tilsæder enhver unden Forskud, Bønder, Skriverkarle, Kræmmere, Drenge o.a. at nedsætte sig som Kjøbmænd, Til ..., naar Kiøbstaden engang begynder at reise sig, saadanne bosætte sig, men ei til Kiøbmænd.

 

Paa Grund af overanførte indstiller da følgende Forslag:

1.At den kongelige Befaling, der byder at en Kiøbstad i Nordlandene skal anlægges, maa s'ttes i fuld Kraft, og denne Provinds altsaa ei saaledes som hidentil tivinges at handle alene eller formennleig paa Bergen.

2.Men førend dette skjer, Nordlandenes Gield til bergen opiøres paa den Maade som Retfærdighet og Billighed byder.

3.At saasnart dette er skjedd, samme offentlig kundgjiøres i riget, paa det at Lysthavere i denne Kiøbstad kan nedsette sig.

4.Skulde det i Fremtiden findes gavnligt at flere saadanne Kiøbsteder i denne Provinds bleve anlagde, dette da maate bevilges paa de stæder, hvor mand fandt det beleiligt.

 

CHRISTIANIA 16DE SEPTEMBER 1815

KROGH

 

(Mathias Bonsak Krogh var sogneprest i Vågan på slutten av det 17. århundre. Krogh ble senere biskop i Nordlandene, 1804-1828)

 

 

Kilde: http://fuv.hivolda.no/prosjekt/jacobbr/historik.htm#Brevet som gjorde Bodø til By

 

Et av bildene som ble lastat opp i gruppa fra start.

  1. Familiedynastier ønsket å etablere monopol i Bodø -Familiedynastiene Jakhelln og Koch var nær ved å stoppe utviklingen av Bodø som by på 1800-tallet.
  2. Christian Albrecht Jackhelln -
  3. Bodøs historie fra Newikis -
  4.  

Et mystisk skip lå på havna i Bodø 8. april. Tollerne fikk ikke komme inn i skipet

Aftenposten 17.10.2016

 

Mens Magnus Larsen var trygt evakuert hos slektninger, ble hjembyen hans bombet sønder og sammen i mai 1940. Av huset han bodde i, sto bare grunnmuren igjen. Gaten han hadde lekt i, var tom og uten liv.

 

Vi frøs oss gjennom natten. Vi bodde i den hytten i to døgn. Så kom en mann med beskjed om at vi kunne dra hjem. Tyskerne var ikke kommet til byen. Ny kald reise på en lastebil. Heder til min mor som så utmerket fikk oss gjennom denne opplevelsen.

 

Så fulgte evakuering. Denne gang reise med båt. Jeg og en yngre bror levde trygt og godt hos snille slektninger på landet. Mens vi var der, i mai 1940, ble hjembyen min bombet. 75 % av byen gikk opp i flammer.

 

Gaten jeg hadde lekt i, var tom og uten liv

Det var underlig og trist å komme tilbake til byen på kort besøk høsten 1940 og finne bare grunnmuren igjen av huset jeg hadde vokst opp i. Alt rundt var ruiner. Av det som hadde vært av trær der jeg hadde vokst opp, sto bare svartbrente trestammer sto igjen. Gaten jeg hadde lekt i, var tom og uten liv.

 

Magnus Larsen, 84 år, Moss

 

Min familie led ingen fysisk overlast i denne tiden. Det som skjedde i disse annerledes døgnene, har gitt meg mange minner for livet. Det var fint å oppleve så mye hjelpsomhet fra fremmede mennesker under rømmingen 9. april og forstå hvor tilpasningsdyktig man er når ytre forhold sterkt forandres. Må man så må man.

 

april 1940 var en vanlig dag i Bodø — til å begynne med. Mye snø og klart vær. Dagene kom og gikk for en 9-åring. Den ene dagen lik den neste. Men denne dagen skulle bli annerledes, svært annerledes.

Jeg fikk senere høre at skipet med koks og hester gikk på en mine i Vestfjorden og sank.

 

Det begynte med at en mann kom hjem til oss med viktige nyheter. Av den opphissete stemmen hans forsto jeg fort at det var noe uvanlig på gang. Mannen kunne fortelle at utenfor moloen hadde en stor lastebåt ankret opp.

 

Det var helt uvanlig at skip valgte seg en slik ankringsplass. Det var ikke hardt vær som gjorde den plasseringen nødvendig. Det måtte være noe spesielt. Det skjønte jeg fort, for jeg var godt kjent med livet i havnen. Større skip som f.eks. Hurtigruta la alltid til ved "dampskipskaia" innenfor moloen. Dette måtte undersøkes nærmere. Jeg løp sammen med et par større kamerater ut til moloen for å finne ut mer.

 

De sa lasten var koks, men tollerne hørte hestevrinsk

Der lå skipet, stort, grått og dystert; sikkert det største jeg hadde sett. Vi ble der en god stund og syntes at det var merkelig at ikke ett menneske var å se om bord. Det jeg hadde lest i spennende guttebøker satte fantasien i sving. Jeg følte at det var noe mystisk med dette skipet. Det hadde samlet seg mange mennesker ved moloen. Samtaler og diskusjoner gikk høylytt. Det skjedde jo ikke så mye i den fredelige byen vår.

 

I grålysningen denne dagen hadde altså en lastebåt ankret opp utenfor moloen. Tollere hadde tidig om morgenen dratt ut til skipet for vanlig tollklarering. De var bare motvillig sluppet ombord. Det lå noen hauger med koks på dekket. Tollerne fikk beskjed om at lasten var koks som skulle til Narvik. Tollerne ble ikke vennlig behandlet. De fikk ikke slippe inn i skipet og ble etter kort besøk vist tilbake til sin båt. Idet de forlot lastebåten, mente en av tollerne at han hørte hestevrinsk.

 

Hester om bord i en lastebåt med koks? Jeg fikk noe å tenke på.

 

Tyskerne kunne komme når som helst. Tyskerne var farlige

Neste dag 9. april sto vi tidlig opp. Og fikk høre —Tyskland hadde «tatt Norge».

 

Jeg husker at det tidligere hadde vært prat om krig, men for en guttunge var dette fjernt og uvirkelig — i hvert fall hjemme i Bodø. Jeg var ikke helt ukjent med begrepet krig. Et gråmalt «krigsskip med kanon» — en ombygget tråler — hadde ligget mange døgn i denne tiden ved brygga like ved der jeg bodde. Det het nøytralitetsvakt. Det skipet bare lå der, og de greie gastene om bord fikk oss ikke til å tenke på krig.

 

Tyskland hadde tatt Norge! Det ble en veldig spesiell stemning i nabolaget der jeg bodde. Alle hadde «hørt noe». Folk snakket om krig. Tyskerne kunne komme når som helst. Tyskerne var farlige. Ryktene hadde gode kår. Folk ville bare komme seg vekk fra byen.

 

Min mor var en handlekraftig person

Min far var sjømann og langt unna i denne hektiske stund. Mor min var en handlekraftig person, og var vant med å ordne opp alene. Det gjorde hun nå også. Hun mente vi måtte komme oss snarest ut av byen. Men det var ikke bare å ringe etter drosje.

 

En 16 år gammel bror fikk ordnet med lån av en hytte et par mil utenfor byen. Han fikset også at vi fikk reise dit med en lastebil. Lastebilen kom. Alt måtte skje fort. Bilen skulle kjøre mange turer. Mor fikk det veldig travelt. Mye skulle tas med av klær og sko og hva der fantes av mat i huset. Hun kunne ikke vite hvor lenge hytteoppholdet skulle vare. Mye snø. Kaldt. Folk var så alvorlige. Men det var også litt spennende fordi alt var så annerledes. Vi kom frem med lastebilen på smale veier. Til en iskald hytte uten strøm. Smått med brensel.

 

I mai 1940 ble hjembyen min bombet

Vi frøs oss gjennom natten. Vi bodde i den hytten i to døgn. Så kom en mann med beskjed om at vi kunne dra hjem. Tyskerne var ikke kommet til byen. Ny kald reise på en lastebil. Heder til min mor som så utmerket fikk oss gjennom denne opplevelsen.

 

Så fulgte evakuering. Denne gang reise med båt. Jeg og en yngre bror levde trygt og godt hos snille slektninger på landet. Mens vi var der, i mai 1940, ble hjembyen min bombet. 75 % av byen gikk opp i flammer.

 

Gaten jeg hadde lekt i, var tom og uten liv

Det var underlig og trist å komme tilbake til byen på kort besøk høsten 1940 og finne bare grunnmuren igjen av huset jeg hadde vokst opp i. Alt rundt var ruiner. Av det som hadde vært av trær der jeg hadde vokst opp, sto bare svartbrente trestammer sto igjen. Gaten jeg hadde lekt i, var tom og uten liv.

 

Min familie led ingen fysisk overlast i denne tiden. Det som skjedde i disse annerledes døgnene, har gitt meg mange minner for livet. Det var fint å oppleve så mye hjelpsomhet fra fremmede mennesker under rømmingen 9. april og forstå hvor tilpasningsdyktig man er når ytre forhold sterkt forandres. Må man så må man.

 

Jeg fikk senere høre at skipet med koks og hester gikk på en mine i Vestfjorden og sank.

 

 

The end of internett